En liten historie snek seg inn i hodet mitt.
For noen år siden var det en svensk elgjeger som hadde skaffet seg en hund, en prima elghund, dyktig på alle måter.
Hvor denne jakten hadde tatt plass er jeg ikke sikker på, men jegeren var svensk, hunden var svensk, og elgen var ikke lett å få has på.
Nå fikk jeg høre denne historien i Norge, og der bor da denne svenske jegeren nå, uvisst av hvilken grunn..
Uansett, jakten var i gang, og jegeren hadde sendt ut hunden for å finne elg.
Normalt ville hunden finne dyr, og så drive dyret mot jegerne.
Vel, hunden forsvant ut av synet, og alt jegerne hørte var los fra hunden.
En stund hvertfall..
Så ble det stille.. VELDIG stille!!
Og etter som tiden gikk begynte jegeren å bli arg.. rent ut forbannet!
Så forbannet var han at trusler om stryk og avlivning ble ofte nevnt!
Etter noen timer kimte telefonen til jegeren, og en hyggelig gammel dame var på tråden.
Hun lurte på om jegeren savnet en hund?
Jo, han gjorde da det..
Da kunne den gamle damen fortelle at hunden var hjemme hos henne, og kunne hentes der.
Jegeren stupte inn i bilen, og kjørte som ett vilt dyr dit, klar for å lekse opp for bikkja om hvilken skjithund den var.
Vel fremme hos den gamle damen ble han møtt i døra av en hyggelig og snill dame, som bad ham inn på kaffe.
Og der- midt på kjøkkengulvet hennes- der lå en forspist jakthund og bare stønnet..
Damen hadde vært ute og sett hunden jage, men syns den så ut til å være både tørst og sulten, så hun hadde lokket hunden inn til seg.
Der hadde fruen da disket opp med både vann, og stekt pannekaker til den.
Jegeren fikk kaffe og pannekaker, hunden unngikk å få huden full av kjeft, og damen ble høflig anmodet om å ikke rope inn flere hunder i jakttiden.
Moralen i denne lille historien?
Stek ikke pannekaker til fremmede hunder, det kan hende at jegeren biter! 🙂
Senaste kommentarerna